Monthly Archives: June 2017

Birds’ feathers reveal their winter diet

(AOS 21 June 2017; Photo RM Jensen)
Influences outside the breeding season can matter a lot for the population health of migratory birds, but it’s tough to track what happens once species scatter across South America for the winter months. A study from The Condor: Ornithological Applications tries a new approach for determining what declining migratory grassland birds called Bobolinks eat after they head south for the winter—analyzing the carbon compounds in their plumage, which are determined by the types of plants the birds consume while growing their feathers during their winter molt.

Thanks to a quirk of photosynthesis, rice contains a different ratio of carbon isotopes than most of the native grasses in South America where Bobolinks winter. Rosalind Renfrew of the Vermont Center for Ecostudies and her colleagues took advantage of this, collecting feather samples from wintering Bobolinks in a rice-producing region and a grassland region and from breeding Bobolinks in North America. When they analyzed the feathers’ isotopes ratios, the results from South America confirmed that isotopes in Bobolinks’ feathers reflected the differences in their diets between regions with and without rice production. The samples taken in North America showed that the winter diet of most individuals was weighted more toward non-rice material, but that rice consumption was highest late in the winter, when rice is nearing harvest and the birds are preparing for their northbound migration.

Rice could be beneficial by providing the birds with needed calories as they prepare for their journey north, but it could also increase Bobolinks’ exposure to pesticides and threats from farmers who see them as pests. According to Renfrew and her colleagues, maintaining native grasslands, encouraging integrated pest management programs to reduce toxic pesticide applications, and compensating farmers for crops lost to feeding birds all would be helpful.

“The time spent coordinating the field work for this study may well have been greater than the time spent collecting the data,” says Renfrew. “It was truly a team effort, and the assistance we received from our partners was absolutely essential, especially in South America. Aves Argentinas and the Museo de Historia Natural de Noel Kempff Mercado provided priceless logistical support, and this study could not have happened without them. Some of the same partners have provided input on a Bobolink Conservation Plan that lays out actions to address threats to grassland birds in North and South America, based on results from this and other studies.”

“As Bobolink populations continue to decline, Renfrew and her colleagues use state-of-the-art isotope analysis techniques to assess the Bobolink’s diet on its South American wintering grounds,” according to John McCracken of Bird Studies Canada, an expert on grassland bird conservation who was not involved with the study. “The authors conclude that rice may have negative effects on Bobolinks, owing to its relatively low nutritional quality and from exposure to insecticides.

How we’re saving the kings of the ocean

wandering_albatross.jpg(Stephanie Winnard 22 June 2017)

It has been another busy year for the Albatross Task Force, and our teams have made good progress in reducing the bycatch of vulnerable seabirds in some of the world’s most deadly fisheries

Albatrosses are one of the most threatened groups of birds in the world, with 15 of 22 species currently at risk of extinction. One of the major causes of their decline is being caught accidentally as bycatch on baited longline hooks or struck by trawl cables and dragged under the water.

Horrifyingly it’s estimated that around 100,000 albatross die every year in longline and trawl fisheries around the globe. For birds that are long-lived yet slow to breed, these deaths have lead to huge population declines with some colonies having halved in size since the 1990’s.

To combat these needless deaths the Albatross Task Force was set up in 2006 to find solutions to this problem, and work with fisheries and governments to save the albatross. Over the last 12 months the team has made good progress towards saving vulnerable seabirds in some of the world’s most deadly fisheries, the details of which are in our new report.

8/10 of our high priority fisheries now have regulations in place to protect seabirds, following an announcement from Argentina that seabird regulations are to be introduced by May 2018 that will require trawlers to use bird-scaring lines.

The benefit for seabirds in Argentina will be huge, as the main trawl fleet is responsible for the death of 13,500 black-browed albatross per year, an impact we expect to reduce by over 85% based on our experimental results.

Across the Atlantic in Namibia, since seabird regulations came into force there, 100% of trawl and demersal longline vessels have now been provisioned with bird-scaring lines, constructed through our collaboration with a local women’s group, Meme Itumbapo.

By next year we hope to show that Namibia has achieved significant bycatch reductions similar to South Africa where we documented a 99% reduction in albatross deaths in the trawl fishery following the introduction of bird-scaring lines. This will be a major win for albatross, as our estimates for the two Namibian fleets suggest in excess of 25,000 seabirds were previously killed annually.

Our work in small scale fisheries has also leapt forward over the last 12 months; in Chile we have shown that modifications to purse-seine net design has the potential to reduce shearwater bycatch massively, and in Peru trials of net lights have virtually eliminated bycatch of not just seabirds, but also turtles and marine mammals.

This is all hugely exciting as no mitigation measures previously existed for these types of fisheries.

All of these successes have only been possible due to the collaborative efforts between our in country partners, the RSPB and BirdLife International, plus generous funding from RSPB membership, external sponsors and many kind individual donations.

We are extremely thankful for the continued support we receive, without which we wouldn’t be able to keep up the fight to save the albatross.

Högsta hönset – en personlighetsfråga?

gammalsvensk_dvärghöna.jpg

(Marie Mattsson 11 juni 2017; Foto Anna Favati)

Länge har det funnits evolutionära modeller som bygger på att djur är optimalt anpassade som konsekvens av det naturliga urvalet. Men djurindivider kan ha olika personligheter och därmed kan deras beteende ibland te sig icke-optimalt. I flera svenska studier har forskare försökt reda ut hur och varför djur har personlighet med hjälp av gammalsvenska dvärghöns.

Forskning kring att djur har personlighet är något relativt nytt. Med personlighet hos djur menar man att individer beter sig olika varandra, men relativt lika sig själva över tid och i olika situationer. Trots tidiga observationer av att individer kan skilja sig åt i beteenden, började personlighetsforskning hos djur först i början på 2000-talet.

Hur ser då personlighet hos ett djur ut? Hanne Løvlie är etolog vid Linköpings universitet och har forskat mycket på höns och dess vilda anfader djungelhönset.

– Att djur har olika personlighet är något som ifrågasätter idén att djurs beteenden är optimala då det kan leda till att till exempel en tuff individ är tuff också när det kan vara farligt, och en feg individ kan vara feg när det istället kanske kan löna sig att vara tuffare, berättar Hanne Løvlie.

Olika personlighetstyper kan ha olika överlevnadsstrategier

Precis som hos människan utvecklas djurens personlighet genom både arv och miljö. De flesta djur lär sig hur de ska reagera på olika saker, men de har inte obegränsat med energi, tid och kapacitet, och måste därför göra avvägningar. För ett djur kan responsen inför en situation vara en fråga om liv eller död.

–  Personligheter kan även hittas hos ryggradslösa djur. En av de allra första studierna av djurs personlighet gjordes faktiskt på spindlar. Där kunde man se att beteenderesponserna skilde sig mellan olika individer, vissa var onödigt aggressiva när aggression inte behövdes. Responser behöver inte vara antingen eller, det kan finnas flera steg på skalan mellantvå extrema sätt att reagera, säger Hanne Løvlie.

Variation i personligheter kan vara olika strategier som påverkar till exempel överlevnad. Det har gjorts studier med bland annat talgoxe där man sett att vissa personligheter överlever bra under vissa förhållanden, medan andra personligheter fungerar bättre i andra situationer. Ett utforskande och risktagande karaktärsdrag hos en hane kommer exempelvis till nytta efter en vinter med gott om mat då det sedan blir hård konkurrens om häckningsrevir, medan en mer passiv hane sparar energi och kan ha en större chans att överleva under vintrar då det istället är ont om mat.

Höns är bra forskningsobjekt

Tillsammans har Anna Favati, doktorand i etologi vid Stockholms universitet, och Hanne Løvlie har gjort flera studier på hönsrasen gammalsvensk dvärghöna, en nära släkting till röd djungelhöna som är ursprunget till de flesta tamhönsarter. Dvärghöns lämpar sig bra för den här sortens forskning eftersom de inte är så hårt avlade utan beter sig som den ursprungliga hönset.

–  Hönsen i studierna är tama vilket gör dem lätta att observera, samtidigt som de ger relevant information eftersom de är nära ursprunget i sitt beteende, berättar Anna Favati.

Höns är en grupplevande art, som under naturliga omständigheter lever i grupper med ett par tuppar och något fler hönor. De bildar inte par, utan båda könen har många sexuella partners, och för tupparnas del leder det till hög konkurrens om hönorna. Både tuppar och hönor bildar tydliga dominanshierarkier. Det är som en trappstege där de högst upp har främst tillgång till resurser som exempelvis mat eller, i hanarnas fall parningar. När den sociala ordningen väl är upprättad behöver tupparna oftast inte slåss mer, utan hackordningen blir stabil och leder till att det är få onödiga slagsmål och konflikter.

Vad kom först; hönan eller ägget?

Man vet att det finns ett samband mellan dvärghönsens personlighet och rang, men hur kommer det sig? I en av studierna så tittade man på om det finns ett samband mellan hierarki och personlighet hos höns. Individer beter sig olika beroende på var de befinner sig i rangordningen, men har en viss individ större chans att stå högt i rang på grund av sin personlighet eller har den fått personligheten tack vare sin position i hierarkin? För att undersöka kopplingen mellan personlighet och rang började forskarna med att kategorisera tupparnas personlighet genom att titta på hur de reagerar i olika situationer.

Läs mer

 

Gribbene spøger i det danske luftrum

Gaasegrib.jpg

(Jan Skriver 21 juni 2017)

Den seneste måned er der set tre gribbearter i Danmark. Og tiden nærmer sig årsdagen for historiens største forekomst af gribbe i det danske landskab, da 34 gåsegribbe fløj Jylland tyndt på fire dage. Mange ornitologer har gribbe i tankerne, når de på dage med god termik spejder efter store vingefang i gribbemåneden over dem alle

Det er slet ikke umuligt, at flokke af gåsegribbe kan blive et hyppigere indslag, ja måske ligefrem til årlige gæster i den danske natur.

Bestanden af gåsegribbe er vokset markant til skønsmæssigt måske flere end 17.500 ynglepar i Spanien, hvor der i 1980’erne kun var et par tusinde gribbe.

Spanien er Europas gribbeland nummer et, og unge gribbe fra Den Iberiske Halvø tager efter de senere årtiers fremgang i stigende grad på strejftog nordpå, mens de store ådselædende fugle spejder efter døde dyr i terrænet.

I slutningen af maj blev der set 94 gåsegribbe i den sydvestlige del af Tyskland. Kort forinden var flokken observeret i Belgien.

”Der er ikke mange hundrede kilometer fra Nederlandene eller Tyskland til Danmark for en flok gribbe, der i løbet af en dag kan tilbagelægge virkelig store afstande på brede vinger uden at bruge nævneværdig energi. En god vind fra sydlige retninger, som kan bære gribbene mod nord, og vi har en situation som i de magiske dage i 2016, da 34 gåsegribbe nåede til egnen omkring Aalborg og fra 24. juni og fire dage frem blev observeret mange steder i Nord- og Midtjylland”, siger ornitologen Henrik Haaning Nielsen, der er redaktør af Dansk Ornitologisk Forenings internetmagasin Pandion.

”Noget tyder på, at ustadigt vejr, hvor en front fra sydlige retninger, gerne med lummer og trykkende tordenluft, kan bringe gribbe fra Sydeuropa til vores breddegrader. Termiktrækkerne bevæger sig bogstaveligt talt foran fronten. Det er ustadigt sommervejr mere end stabilt højtryksvejr, som kan øge chancen for, at Danmark får gribbebesøg”, siger Henrik Haaning Nielsen.

Gribbebesøg fra Alpelandet

Gribbesæsonen i Danmark anno 2017 begyndte i år 20. maj, da en lammegrib blev set først ved Hyllekrog senere på Møn. Dagen efter blev gribben observeret over Feddet ved Præstø, hvor den kæmpemæssige fugl, der i silhuet kan minde om en falk af gigantiske dimensioner, fløj nordpå.

Lammegribben er en af Europas mest sjældne rovfugle, men et udsætningsprojekt i Alperne har hjulpet bestanden til fremgang. Projektet, der begyndte i 1986, har resulteret i en ynglebestand i Alperne, der i disse år nærmer sig 50 par.

Lammegribben er kendt for at opholde sig i store højder. Den kan have sine ynglepladser i op imod 2.000 meters højde.

Den voksende bestand af lammegribbe giver flere fund af strejfende unge fugle til landene nord for Alperne. For eksempel har også Norge haft besøg af en lammegrib. Ligesom det er tilfældet med gåsegribben, er det overvejende sandsynligt, at Danmark vil få besøg af lammegribben med jævne mellemrum som et resultat af flere ynglepar i Alperne.

”Unge lammegribbe er kendt for at strejfe over store afstande, så selv om arten er stærkt knyttet til bjergrige områder, kan vi forvente i hyppigere grad også at se den i lavlande som Danmark”, siger Henrik Haaning Nielsen.

Läs mer

 

Krav til regeringen: Flyt en halv milliard ekstra om året til miljøet

(Toke F. Nyborg 20 juni 2017)
Sammen med Danmarks Naturfredningsforening, WWF og 10 andre grønne og naturbevarende organisationer er DOF medafsender på åbent brev til Folketingets Miljø- og Fødevareudvalg. I brevet opfordrer vi regeringen til at flytte en halv milliard ekstra om året fra den direkte landbrugsstøtte til natur- og miljøtiltag

Inden 1. august kan regeringen beslutte at overføre flere penge fra EU’s direkte landbrugsstøtte til natur-, miljø- og klimaforbedrende tiltag i landbruget. Det kan modvirke den udhuling af støtten til miljø og natur, som sker frem mod 2020.

I 2014 besluttede den daværende regering at overføre 5-7 % af den direkte støtte til Landdistriktsprogrammet. Det var første skridt på vejen. Det var nødvendigt for at finansiere de initiativer i Landbrugspakken, som delvist skal kompensere for effekterne af øget udspredning af næringsstoffer.

Regeringen har endnu ikke taget stilling til, om der skal overføres yderligere midler til landdistriktsprogrammet. Beslutningen skal tages inden for den nærmeste fremtid.

Læs de grønne organisationers åbne brev til Folketingets Miljø- og Fødevareudvalg: EU’s landbrugsstøtte: Det er nu Danmark bør vælge fuld fleksibilitet

Maskerikse – ny art for Norge

(Bjørn Penk 22 juni 2017; Foto Elaine R. Wilson)

Lørdag 10. juni ble den nord-amerikanske arten maskerikse funnet i et lite, isolert sumpområde mellom Grindholmen og Nordre Ovensbukt i Råde, Østfold. Dette var første funn av arten i Norge. Fuglen sang svært aktivt, så fugleinteresserte fra fjern og nær fikk oppleve dens karakteristiske «ker-weeh»-lyd i vakker østfoldnatur.

Maskerikse (Porzana carolina) har lenge vært en art de fleste sjeldenhetsinteresserte fuglekikkere i Norge har ønsket å oppleve innenfor våre grenser, og i mangel av norske funn har flere nordmenn besøkt Sverige for å observere fuglen der. Svenskene har hatt besøk av maskeriksen ved flere anledninger (alle funn nær norskegrensen), men nyeste observasjon er så lenge siden som juli 1987. Derfor var det Norge som måtte stå for vertskap da interesserte svensker og noen dansker kjørte nordover for å lytte etter den celebre gjesten.

Ubestemt i begynnelsen

Fuglen ble først oppdaget av de unge fuglekikkerne, Bjørn og Noah Penk (på 17 og 14 år), før Hans Petter Rømme og Thomas Nielsen fikk høre fuglen rett etter oppdagelse. De fire var ute på nattsangertur, og hadde stoppet tilfeldig langs veien i håp om å finne noen av Østfolds nattaktive spesialiteter. Først ble selve bukta sjekket, men siden klokken var elleve, lå solen såpass lavt at observasjonskvaliteten var dårlig. Noen få fugler på vannet pluss et par syngende myrsangere i vegetasjonen ble registrert. Femten minutter senere sto alle fire og lyttet til en nyoppdaget lyd som vi ikke klarte å plassere til art. Forslagene gikk innom flere riksearter, samt noen andre vannfugler. Den svært aktive sangen stemte liksom ikke med noe vi var kjent med, men virket som en bisarr blanding av flere kjente lyder. Atypisk myrrikse og åkerrikse hunn ble nevnt, og på et tidspunkt ble også ugler foreslått. «Tenk om det er maskerikse da, Bjørn», sa Noah tankefullt mens observatørene lyttet, men det til dels spøkefulle forslaget ble fort borte blant de andre «mer sannsynlige» artene. Etter en stund fikk Bjørn ideen om å ta opp fuglen på video, for å spørre det større publikum på sosiale medier om støtte. Her kom det umiddelbart inn forslag, og etter at innlegget hadde ligget ute i to dager, hadde forslagene variert mellom rundt 20 forskjellige arter. Da ingen hadde noen flere forslag, og fuglen forble uidentifisert, ble Bjørn anbefalt å legge ut opptaket på den svenske fugleidentifikasjonssiden «Artbestämning av Fåglar» sent om kvelden mandag 12. juni. Nesten umiddelbart begynte kommentarene å strømme på. Da observatørene våknet neste morgen var telefonene varme av meldinger, varsler og oppdateringer. Etter en kjapp sjekk på Facebook, gikk det opp for dem at fuglen de hadde funnet og tatt opp på lyd, var bekreftet å være den ekstremt sjeldne amerikanske arten maskerikse – en ny art for Norge!

Tallrik på andre siden av «dammen»

Maskeriksen er en tallrik trekkfugl på den vestlige halvkule. Den hekker i fuktige sumpområder i det sørlige Nord-Amerika, helt nord til store, kanadiske myrer ikke langt sør for polarsirkelen. De fuglene som ikke blir igjen i sørstatene i vintermånedene, drar sørover langs den meksikanske kysten og ned til det nordlige Sør-Amerika. Selv om det er tillatt med jakt på fuglen i USA, er det den mest utbredte og tallrike riksearten på kontinentet. Fuglen blir ofte oversett der den smyger seg sjenert og hemmelighetsfullt gjennom sivkanten. Derfor blir fuglen omtrent alltid først oppdaget på sangen, som høres hyppig på våren og tidlig sommer. På grunn av artens trekkrute og utbredelse, er det denne amerikanske riksefuglen som dukker opp oftest på andre siden av Atlanteren. Fuglen er en av bare en håndfull vårobservasjoner i Europa, og de aller fleste observasjonene er på høsten. Fuglen er påtruffet i overkant av tjue ganger på De britiske øyer, samt noen ganger på Azorene og det portugisiske fastlandet. Resten av funnene er tilfeldig plassert rundt i Vest-Europa.

Hardangervidda IBA: En smak av Arktis i Sør-Norge

Mye av Hardangervidda IBA er vernet. I 1981 ble Nordens største nasjonalpark etablert, noe som skulle hjelpe til å bevare et unikt og storslagent fjellområde sør i landet. Dessverre betyr det ikke at de siste tiårene har vært uten problemer for fuglene som lever der.

Hardangervidda er et gedigent høgfjellsplatå, faktisk det mest omfangsrike i Europa. Fjellområdet deles av fylkene Hordaland, Buskerud og Telemark. Landskapet sentralt og øst på vidda domineres av flatt eller bølgende terreng med et mylder av små og store vann. Områdene i vest, samt områdene nord for selve nasjonalparken, er mer kuperte. I nasjonalparkens randområder i vest stuper fjellene ned i de dype vestlandsfjordene.

Fjellfugler i tilbakegang

Hardangervidda ble tidlig valgt ut som et «Important Bird and Biodiversity Area» (IBA) av NOF. Artssammensetningen er karakteristisk for det arktiske biomet, og Hardangervidda er også en av landets viktigste hekkeområder for den globalt truete dobbeltbekkasinen. Bestanden i IBAet er anslått til 100–200 par, men kan godt være betydelig større. Heilo er en karakterart i fjellområdet, mens jaktfalk, sjøorre og temmincksnipe finnes i mindre antall på en del lokaliteter. Det kan også nevnes at Hardangervidda er det sørligste hekkeområdet for tundrasædgås (underarten rossicus av sædgås Anser fabalis) i Europa.

Dessverre viser nyere undersøkelser at flere av Hardangersviddas karakterarter har vært i tilbakegang de siste 20 årene, noe som sammenfaller med negative bestandstrender for flere av våre fjelltilknyttede fuglearter over store deler av landet. Ved å sammenligne hekkefaunaen i et område på 1250 moh. i Eidfjord kommune i 2010 og 2011 med registeringer gjort 30 år tidligere, fant Byrkjedal og Kålås (2012) indikasjoner på en urovekkende tilbakegang hos en del vanlige arter. Nedgangen var på om lag 40 % for heipiplerke, 65 % for steinskvett og hele 85 % for lappspurv. Mulige habitatendringer på hekkeplassen og negative faktorer på overvintringsplassen er ansett som mulige årsaker.

Läs mer